Vi ser rett bort på den fra stuevinduet vårt og kan således følge snø og isforhold dag for dag. Etter en liten regnværsperiode virket det som våt snø hadde limt seg på fjellet og skapt den berømte «plastringen» som er så typisk for kystklimaet her oppe.
Se Utemagasinets testvinnere her!
Da nord og vestveggen pluss sydrenna allerede var unnagjort var østryggen et naturlig valg (førstebestigerruten til topps av ingen ringere enn William Slingsby tilbake i 1903). Det er en av landets lengre «mountaineeringruter» hvor man klatrer sammenhengende i over 800 høydemeter. Til tider relativt eksponert og en solid tur. Etter det jeg vet har den bare en vinterbestigning, Arild Meyer og Kjell Skog gjorde denne engang på 70-tallet over to dager.
Har selv forsøkt meg på den noen ganger men blitt bryskt avvist med sørpesnø, skredfare og generelt ræva alpinforhold. Hadde imidlertid ståltrua denne gangen og med lånt båt krysset vi Raftsundet og tøffet inn til Reknes hvor turen kunne starte. Været var smågrått men yr lovde som vanlig bedring utover dagen. En så flott tur fortjener utsikt!
Grei skuring opp til starten på klatringen. 200 høydemeter fløy unna uten taubruk, vi bevege oss effektivt og sikkert takket være kanonforhold med steinhard snø og is over alle svaplater. Ryggen ble til en egg og tauet ble tatt frem. For å opprettholde oppdriften ble vi enige om å prøve oss til toppen på løpende forankringer. Emma ledet an mens jeg dannet baktroppen og oppover gikk det. Klatringen var ikke krevende men til tider utsatt og definitivt ikke en søndagstur. Timene gikk fort mens vi jobbet oss oppover og da øksa endelig satt i toppvarden begynte sola som hadde fulgt oss store deler av dagen å takke for seg. Utsikten ble likevel nytt til fulle, spesielt hyggelig var det å kikke ned på huset/lodgen vår nede i Austnesfjorden.
Les vår test av klatreseler for bratte skiturer!
Vi valgte å returnere samme vei slik at 800 høydemeter måtte nedklatres igjen. Våre nye hodelykter kom godt med og returen forløp uten dramatikk selv om det alltid er vanskeligere å klatre feil vei og noen steder måtte vi virkelig holde tunga rett i munnen.
En frossen Kvikk-Lunsj på deling ventet nede ved innsteget og dagens siste ekstremsport, skikjøring på 130 cm lange ski med silverettabindinger og fjellstøvler ble unnagjort uten å brekke noe.
Vel nede i båten igjen fant jeg ut at girwiren hadde frosset fast slik at motoren ikke kunne starte. Verken varmt vann, frostvæske eller saftig munnbruk tinte opp elendigheten slik at det var bare å ta årene fatt. Etter å ha brukt en time på ca 400 meter på grunn av ekstremt kraftig motstrøm i det smale sundet og årer som kanskje hadde sett bedre dager, var det åpenbart at de resterende 6,5 kilometrene til sivilisasjonen ville bli en langdryg affære. Skimtet lys i et hus på den andre siden av sundet og kom oss dit på ett vis. Klokka var halv ett om natta, men undertegnede banket på og spurte pent om det var mulig å låne en båt. Som nordlendinger flest var vertskapet vennligheten selv og det endte med at vi ble skysset tilbake Digermulen hvor bilen stod.
Denne turen blir det ikke lett å toppe i år!
Se flere av Signars spennende blogginnlegg her!
Se flere bilder i galleriet!
Husk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra landevei.no, terrengsykkel.no, friflyt.no, utemagasinet.no og norsk-klatring.no.
