Det var varmt i været, nesten litt for varmt, det skulle bli deilig å klatre i skyggen. Det hadde vært full sommer i Lofoten de siste dagene, vi hadde ikke klatret, bare badet og spist is. Så vi var gira på å beveg på oss igjen. Planen var å klatre de fem-seks første taulengdene på Storpillaren, klassikeren på Vågakallen, ikke så langt unna Henningsvær. Den beste klatringen er på begynnelsen av ruta, om vi ikke toppet ut gjorde ingenting, vi ville bare klatre noen taulengder igjen. Hadde lånt stegjern av Espen, som åpnet huset sitt for oss, det var dit vi kunne dra for å få en dusj eller låne wifi. Johan hadde en lett isøks som jeg festet utapå sekken min, vi var usikre på hvor mye snø det var på anmarsjen, men vi følte oss vel greit nok forberedt. Mens vi gikk innover tok vi noen bilder av fjellet nedenfra som vi kunne bruke for å orientere oss når vi kom høyere opp i terrenget.

Les også: Portrettet: Paula Voldner

Joda, det var en del snø, men ikke verre enn at det skulle gå bra. Stien vi fulgte innover gikk i oppløsning, så vi bushet gjennom en tett bjørkeskog, som etter hvert ble til en steinrøys. Johan bandt fast hunden Sitas nede ved elva og vi begynte å gå oppover mot selve veggen. For å komme til innsteget på Storpillaren må man krysse inn, gå høyt opp i dalen før man traverserer tilbake inn mot venstre, høyt over dalbunnen. Og denne traversen man gjør er vel noen hundre meter lang, ikke så mye stigning men relativt utsatt – hvert fall når den er våt, og hvis det er mye snø, som det var nå.