Og så svarer du som sant er at det var du, og at det faktisk var veldig bra, at det hadde kommet kanskje 18 cm fersk snø, litt mer der det hadde blåst, og at det var mer enn det var meldt, så det var ikke så mange andre der til å spore opp snøen, og at det endelig var base til å sette den linja du hadde sett på hele vinteren. Du begynner å smile ved gjenfortellinga av helga di. Snøen begynner å smelte fra skjegget ditt av ren opprømmelse. Du føler deg ganske fornøyd.
Men trumferen, han er enda mer fornøyd. Han stiller ingen oppfølgingsspørsmål. Han sier ingenting for å fyre opp under stoken din. Ikke et lite «åh, fett!» kan han koste på seg.
Han lar deg snakke ut. Så begynner han.
Der han var på ski, var det minst 23 cm, kanskje 50 cm i fonnene, og det var INGEN andre fordi veien var stengt, og linjene han hadde sett på hadde han kjørt allerede for en måned siden, så nå i helga kjørte han NEXT LEVEL shit som ingen noen gang hadde tenkt på en gang.
Kanskje jobber du sammen med en trumfer, kanskje går du på skole med ham. Da vet du at dette er ikke den eneste mandagen dette skjer. Det er et mønster. Du kan ha straightlinet ned Cosmiquen aleine i blinde (fordi det var to meter nysnø som stod som en halsbrann ut av kjeften din) mens Stian Hagen og Seth Morrison står nede i Chamonix og spanderte pitcher på pitcher og er enige om at de aldri hatt sett noe så rått. Selv da er ikke trumferen imponert.
Han har ikke hørt etter.
Han har øvd på manuset sitt hele dagen. Han har bare venta på sjansen til å finne noen han kan trumfe.
Også nå får han det til å høres ut som om han har hatt det bedre enn deg. Selv har han vært i Myrkdalen. DER var det rått der, sier han, og begynner å spille av talen sin.
Cosmiquen ikke fett nok, tenker du. Sattans trumfefaen.
Det er nå du må telle til ti.
For innerst inne veit du fra andre som var i Myrk at bare barneheisen gikk og at det blåste så mye at de som var der sto på ski oppover og tok heisen nedover.
Men det er ikke sånn trumferen får deg til å føle.
Jaja, tenker du når han endelig har snakka ferdig. Kanskje hadde jeg det ikke så fett ned Cosmiquen likevel?
Dette skulle vært din lille tid til å skinne, til å gjøre mandagen levende, til å gjøre tida fram til neste helg litt kortere. I stedet blir du overkjørt av en brautende mutant med kjip klesstil og masete kone. Du kunne like gjerne sagt at helga var dritt, du mista visa'n og forspiste deg på taco. Trumferen hadde uansett ikke brydd seg.
Lærdom: Det er alltid noen der ute som kan framstille skidagen sin slik at den er råere enn din. De har sitt instagramfilter de legger på alle skidagene sine når de skal fortelle om dem.
Og veit du hva? La dem få ete kaka. Hvis det er så viktig for dem å ha hatt den beste dagen, kan de få det. Og den mandagen han trumferen kommer tilbake og faktisk har hatt pudder til øra, da skal du unne ham det.
For alt du trenger å vite, veit du inne i deg. Det pudderet fra Cosmiqen er fortsatt på vei gjennom tarmsystemet.
Men veit du hva mer? Det finnes en spesiell underart av trumferne som ikke skal få et eneste lite kakestykke. La oss kalle dem andre-hånds-trumferne.
Samme samtale. Du forteller. 18 cm i Sudndalen, få folk, bra dag, en av de beste på lenge, kanskje den beste siden den gangen i Raudalen i fjor.
Så spør du: «Men var du på ski, da?»
Andreshåndstrumferen melder: «Nei. Men OM jeg hadde vært på ski, skulle jeg vært i Kvitfjell. Og iallfall ikke i Sudndalen. For i Kvitfjell var det helt SJUKESTUE, folk BADA i snø, de måtte GRAVE ut stolheisen over utfortraseen».
Disse folka, de som skal hevde seg med andres skidager, de kan ta seg en krembolle.
De får iallfall ikke kake av meg.
