Eivind Eidslott
Eivind Eidslott (38) vokste opp i Sunnmørsalpene og er preget av det. Han har blant annet startet Fri Flyt og skrevet om ski- og friluftsliv for UTE, Fjell og Vidde, Dagbladet og Dagens Næringsliv. Han har også gitt ut bøkene«Skiguide til Norge»,«Besseggen»,«Fjellbarna»og«Livet med Marikken». Nå er han aktuell med boka «Helt ute - et skåblikk på fjellfolk, skiturer, turistforeningshytter og løping generelt».
Boka utgis av Fri Flyt og kan kjøpes her
Dette er historien om overmot. Scenen er et skianlegg i Distrikts-Norge. Tidspunkt: forrige lørdag. Aktør: meg selv. Kontekst: Det har ikke snødd på år og dag. Nå snør det. Ikke katter og hunder. Nei. Snøflakene er store som elgokser og isbjørnbinner.
Jeg har nye ski. 160 mm breie framme. 130 mm breie på midten. Det føles som å ha to av John Fredriksens supertankere under føttene. Og nå skal de få vise hva de er gode for. Jeg har så mye innestengt energi, jeg er så klar for en god skiopplevelse, jeg har ventet en hel årstid på dette øyeblikket, en hel høst foran dataskjermen, og jeg har lengtet, og jeg har grått, og det siste var kanskje en overdrivelse, men hei - det er lov å overdrive litt når man står på kanten av ei fjellside teppelagt med milliarder av ferske, vakre, inderlige snøkrystaller. To stavtak er det eneste som skal til. Verden er min.
LES OGSÅ: En hymne til Sogn og Fjordane
Den første assosiasjonen er surfing. Jeg surfer på et hvitt hav, og snøskavlene er bølger, og balansen er god, farta er høy, tilværelsen får en mening, tenk det, alt faller på plass, her er karma, her er tregrensa, her er yin, her er en stein, her er yang, og hu hei hvor det går! Jeg overrasker meg selv! Det er så lenge siden sist jeg overrasket meg selv, det må ha vært da jeg...
Houston, I have a problem. Jeg har ikke lenger kontakt med moder jord. Trekk rolig ned surstoffmaskene. Dette kommer aldri til å gå bra. I et tusendels sekund ser jeg meg selv utenfra. Jeg virvler gjennom lufta som en skadeskutt kråke. Uten forvarsel har jeg kjørt ned i et lite elvegjel. Jeg treffer en vegg av snø på motsatt side. Nesten 80 kilo menneskekropp i 20 km/t stopper opp før jeg rekker å si «mamma».
LES OGSÅ: Kle deg ut
Jeg ser stjerner på samme måte som Donald Duck ser stjerner. Bindingene har løst seg ut. Skiene ligger strødd i terrenget. Jeg har snø i nakken, på magen, inne i munnen. Strømmen har gått. Jeg skrur på nødaggregatet. En total systemsjekk viser stiv nakke og lett hodesmerte. Resten av dagen tenker jeg på hvor galt det kunne gått. Tenk om jeg traff en stein! Tenk om jeg hadde knust kneskålene! Tenk på ryggen! Herregud, ryggen! Tenk om!
Jeg ringer min venn Fredrick og forteller om tankene mine. Responsen er kort, men konsis. Han sier: «Du må aldri tenke på hva som kunne ha skjedd. Aldri. Bare kjør videre.»
