På tur med Madonna

Odd Erik Farstad har vært i Madonna di Campiglio, og i likhet med alle andre som har vært i Italia i vinter kom han hjem med historier om rekorddyp pudder. Men også noen lovbrudd.

Sist oppdatert 3. mars 2014 kl 10.18
ITALIAFARER: Artikkelforfatter Odd Erik Farstad koser seg i de italienske skoger.
ITALIAFARER: Artikkelforfatter Odd Erik Farstad koser seg i de italienske skoger.

– Søren heller, vi er over 40 år, sier jeg forskrekket til sidemannen min, Bengt Arne. Jeg liker ikke å gjøre ulovlige ting. Jeg liker ikke å gjøre dumme ting. Gjør sjelden ulovlige ting. Gjør ganske ofte dumme ting. Heisen foran oss sitter Walter og dingler med beina, sikkerhetsbøylen har han for lengst sluppet opp. Det er 30 meter ned, og det snør masse. Så er det 20 meter ned, så 10, så 5-4 meter og Walter hopper av. Vi har sluppet opp sikkerhetsbøylen og satt oss på hver vår kant av stolheisen. Har ca 5 sekund på å ombestemme oss. Slipper oss ned, og tryner…mykt, på en plass som ikke har hatt så mye snø siden 1951. For det fikk vi vite når vi ankom Madonna di Campiglio (heretter bare kalt Madonna) for tre dager siden. Dette er en rekordvinter og kommer det mer snø så snakkes det om 100 år.

Hvorfor Madonna? Hvem andre en svensker med sterk Ingmar Stenmark fiksering (Madonna di Campiglio har aldri blitt nevnt i Åka Skidor uten at også Stenmark har blitt nevnt), rike italienere og enda rikere russere, som drar til Madonna ? Svaret er ingen andre! Madonna skal visstnok ha de best preparerte bakkene i Italia (i konkurranse med Cortina), så hvem drar dit for å kjøre offpist? Svaret er ingen. Så hvorfor dro vi dit? Sånn bortsett fra mye snø, så var værmeldingen tydelig på at vi ville få mer snø. I forkant hadde vi funnet ut at selv med mye snø så går heisene, i motsetning til andre steder i nærhet som Arabba hvor mye snø resulterte i stengte heiser nesten en uke. Så heller et sted med middels bra terreng og åpne heiser, en et sted med topp terreng og stenge heiser, og stor skredfare.

Det er en ubetalig følelse å krysse Brennerpasset med Journeys «Dont Stop Believing» spilt høyt på musikkanlegget, mens vi forlater den varme fønvinden og  de grønne slettene i Østerrike, og reiser inn i en verden av tett snøvær og høye snøskavler. Denne vinteren er syd. Vi skulle kjøre pudder alene mens vi delte heiser med fornuftige svensker, solbrente italienere og bøllete russere. Eller var alle de nyrike russerne i Sotsji? Tross alt åpningsseremonien der borte samme dag som vi ankommer Ambiex Apartments. Leilighetene ligger perfekt til oppe på Carlo Mango passet, en halvannen kilometer ovenfor byen og bare 100 meter til heisen.

20 cm nysnø over natten og bluebird er en bra start. Faktisk akkurat så bra som det høres. Området som Madonna er en del av kalles for «Campiglio Dolomiti di Brenta». På godt norsk så er vi området Brenta Dolomittene-Trentino, som vil si nord for Gardasjøen og vest for byen Trento, ikke veldig langt fra Østerrike. I tilegg til Madonna har vi Pinzola lenger sør, og Folgerida og Marilleva, alt dette heisbasert knyttet sammen. Lenger nordvest har vi steder som Passo Tonale, Ponte di Legno og Peio som en underkant av times bilkjøring fra Madonna, og for et par euro ekstra om dagen så kan en også få tilgang til alle heisene der.

Greit føre og greie omgivelser. For å si det mildt.

Groste er høyeste punkt i Madonna sitt system, på ca 2450 moh, litt over 900 meter over byen (men heiser/bakker går helt ned til 700 moh). Vi surfer omkring den nakne toppen i lette puddersvinger. Men det er flatt her, veldig flatt. Det vakkert, veldig vakkert. Men vi vil også ha litt brattere terreng og ser noen spor som går ut av heisområdet og sørover retning Pinzolo. Sporene er delvis snødd igjen men samtidig lett å se. Den turen vi får nå glemmer vi ikke så lett. Første delen er vannvittig bra. Flatt bølgende på toppen, før det blir brattere og vi ender i en åpen og passe bred renne som igjen åpner seg til en bowl. Snøen sitter bra og det føles trygt og stabilt. Vi tar ingen sjanser, kjører en og en, og velger tryggest mulig vei ned. Store snømengder gjør at store steiner blir små hopp, og landinger blir myke. Nede i dalen har vi kjørt 1300 høydemeter. Da vi tror vi skal skli nedover langs elva får vi en overraskelse. Sporene går slakt oppover igjen. Først går vi bare å venter på at det skal begynne å gå nedover, men etter ca en halvtime så skjønner vi alle at dette går opp igjen til byen igjen. De som er foran har gått på feller, og vi har ikke feller. Men er såpass slakt at en klarer å gå med alpinski. To timer senere kommer syv svette nordmenn og bøtter inn på cola på snackbaren ved siden av gondolen opp til Spinale. Nabofjellet til Groste. Når vi senere forteller Walter at vi kjørte der sa han bare ”Perke? Why? Why?”. Med andre ord ikke mange som kjører denne turen.

Jon Inge Kvalbukt koser seg i skogen.

Walter ja, han er jo litt av hovedpersonen her, hvor kom han inn? Jo helt på slutten av vår første dag tok vi den korte stolheisen Vagelina, lengst nord på Groste. Planen var å finne noen linjer langs heisen. Helt til vi tittet over kammen. Ingen heiser. Ingen skispor ned, men noen som har gått opp på randoski eller truger tidligere på dagen. Det vi ser er en renne med masse snø, og at det ser videre bratt ut nedover. Det vi ikke vet er hvor vi ender. Men vi antar, og tar sjansen. En sving inn og vi vet dette blir bra. Dypt og bratt, men stabil snø. Deretter et parti med klipper, hva sier en til ett trippeldropp hvor hvert dropp er på ca 3-4 meter, og landingen er myk, om enn litt flat. Etter hvert kommer vi inn på ett kombinert rando/trugespor, og vi ender nede på et langrennspor. Den er på pistkartet, og vi ser at en skøytetur tilbake heisene ikke er alt for krevendes, noen km. Like ved langrennsløypa er det en restaurant, Malga Mondifra. Akkurat når vi gjør oss klar til å skøyte kommer en vilter fyr ut av restauranten, og tilbyr oss skyss tilbake på snøskuter. Vi takket ja. Vi snakker litt sammen før han setter oss av ved heisen. Men vi skulle bli mer kjent med Walter. For dagen etter hadde vi fått besøk av flere nordmenn og ville vise de denne turen. Vi skøytet tilbake. Dette var så bra at vi tok turen en gang til, som dagens siste tur. Når vi kommer ned til langrennsløypa tar vi oss en tur opp til Malga Mondifra for litt forfriskning. Walter tar i mot oss og sier ”ta en øl så skal jeg kjøre dere tilbake”. Noe vi gjør. Walter inviterer oss på lunsj dagen etter, og lurer på om vi har lyst til å kjøre ski sammen med han etter lunsjen. Walter viser oss et par K2 Annex Seth Morrison ski. Første feite skiene vi har sett i Madonna, utenom våre egne.

Det snør tett når vi kommer inn på Malga Mondifra dagen etter. Malga Mondifra er en helårs restaurant, som faktisk har sin høysesong på sommerstid. På vinterstid er det kun langrennsløpere og trugevandrere som kommer hit. Av og til noen guider som tar med seg klienter hit, men aldri noen turister som har kommet seg hit på egen hånd. Før nå, når det plutselig kommer en gjeng nordmenn med brede ski og kledd i fargerik skalltøy i bakgården hans flere dager på rad. Ikke har han møtt nordmenn her heller. Walter Cicolini, som han heter fult ut, bør vite hva han snakker om. Walter har bodd her, på Malga Mondifra hele sitt liv, 32 år gammel som han er. Walters mor og far tok over Malga Mondifra før Walter ble født. Når er de såpass gamle at de bor nedi dalen på vinterstid, men på sommeren er de her for å hjelpe til. Malga Mondifra driver agro(landbruks)-turisme, og på sommerstid beiter dyrene deres på jordene rundt restauranten. Alt de selger av kjøtt, ost osv kommer fra gården.

Pudder i Passo Tonale.

Men så var det på med skiene. Walter forteller at han har jobbet som skiinstruktør i mange år, men trappet ned på det når han tok over Malga Mondifra. Men beholder lisensen så han kan være skiinstruktør for unge og veldig rike russiske damer. For singel er han og bare rister på hodet og ler når vi spør mer om det. En annen fordel med instruktørlisens er veldig billig sesongkort. Et kort han nesten vil miste om noen timer. Walter var aktiv alpinist fram til han var 20 år og konkurrerte på regionallaget til Trentino, sammen med blant annet Christof Innerhofer, som to dager før dette tok sølv på utforen i Sotsji, foran vår egen Kjetil Jansrud. Vi er ikke så spente på farten, vi vet at dette vil gå fort. Og ut av første stolheis var det pang pang og det gikk som hakka møkk retning gondolen til Spinale. Skjønte fort at her var det bare å kjenne sin besøkelsestid, enten henge med på Walters premisser eller gjøre noe annet. Noen falt fra. Pustet ut i gondolen før vi klappet inn bindingene omtrent rett ut av gondolen, så kjapt vi kunne så vi ikke skulle miste han. Energi og galskap hand i hand var det en som sa. Vi likte det. Veldig godt. Variantene fra Spinale og ned til Madonna er preget av snaufjell første delen før det blir bratt og herlig skogskjøring. Snøvær og tåke gjorde sikten på toppen så som så, men skogen ligger ikke langt nedenfor gondoltoppen. Dropp fra klipper og steiner oppmuntres av Walter som roper høyt, «its safe». Noe han gjentar mange ganger underveis. På en eller annen måte føles det trygt også fordi det er så mye snø, samtidig den er såpass stabil i skogen (dagen etterpå står solen sterkt og da slipper snøen i heng ovenfor skogen så en skal være obs på endringer).

Walter ønsker å avslutte med sin personlige favoritt, den som kun han kjører i Madonna. En variant av turen som går ned til Malga Mondifra. Før vi skal opp med den gamle kjenningen, toseteren Vagelina, spør Walter om vi være med på noe moro. Jeg og Bengt Arne svarer ja. Og så vi er tilbake til starten av artikkelen. Vi hopper på stolheisen Rodendendro, som starter på samme plass som Vagelina. Under den går et bratt heng som ikke er så lett å komme til. Walter’s løsning har jeg allerede beskrevet. I en blanding av skamfølelse og euforie suser vi nedover, sprettende på kuler og skredfangere. Hvordan skulle heisvaktene som sto der nede unngå å se dette? For utenom oss var det ikke mange i heisene her. Når vi kommer ned blir vi møtt av en heisvakt som på italiensk spør om det var vi som hoppet av heisen. Nå kan jeg ikke italiensk og han forsto ikke engelsk, men antar jeg kom med en hvit løgn, ikke uten dårlig samvittighet. Og Walter da? ble en kort argumentasjon og heisvakten bare ristet på holdet. Så satt vi på Vagelinaheisen. Walter forteller at der hang kortet hans i en tynn tråd. Før han ler, ”ikke første gangen det”. Så kommer rosinen i pølsa. Walters run. En mer direkte variant av den vi har kjørt tidligere, den er veldig bratt og ender med et dropp på ca 6 meter. ”Safe” sier Walter. Bengt Arne drar på først og setter den til terningkast 6, som den råtass han er. Nestemann er meg, og jeg klarer å tryne øverst, men ruller i rundt og kommer meg på beina igjen, full av snø, drar droppet i litt liten fart som den feiging jeg er, men lander mjukt. Resten av gutta som er med nå, Anders, Tor Erik og Hallgeir danser seg elegant nedover. Walter kommer som et skudd. Bengt Arne utbryter høyt ”det er det beste runet i mtt liv”. Sånn så det også ut.

Bengt Arne Storsveen.

Nede på Malga Mondifrahar de stengt for lenge siden, men Walter inviterer oss inn på en på en øl og litt snacks. Vi ble der i 3 timer, og gode historier om livet i Madonna ble skyllet ned med øl, lokal vin og grappa lagd av Walter selv. Nå er jeg ikke noe fan av grappa, tvert i mot noe av det verste jeg vet. Men akkurat nå smakte denne også godt. Så enten var det stemningen og den gode følelsen av en perfekt skidag i dyp løssnø, eller så smakte den faktisk godt. Har ikke tenkt å finne mer ut av det. For de som ikke vet hva grappa er, så kan det kort forklares at drueavfallet som ikke brukes til vin foredles videre som sprit. Fått mang en voksen mann til å gråte dagen etterpå. Men det var ikke bare drikke vi ble servert, selvlagd ost og spekemat så mye som vi ønsket oss. Walter ville ikke ha penger, så vi kjøpte en kilo ost hver (utrolig god). Ute snødde det fortsatt. Snørekjøringen tilbake Carlo Magno var underholdene nok, i tett snøvær, en lang dag var snart over. En dag man ikke glemmer så lett.

Dagen etter våknet vi opp til bluebird og 30-40 nye centimeter, og til flere nordmenn. For mens vi sto og ventet på gondolen opp til Groste skulle åpne, dukket 2 karer opp med telemarkski. Første dagen deres her, og de ble med oss et par runder på Groste og Spinale. Etter lunsjen satte vi nesen nordover mot Folgerida. Vi var her noen timer før lunsj dagen før også. Her er det noen skikkelige godbiter. Den ene som skiller seg ut er rundt stolheisen Genziana. Et bratt fjell med renner, dropp, og en herlig bowl. Med 5 min traversering får en tilgang til utrolig bra terreng, her kjører ingen og snøen var aller dypest her. Men vær klar over klipper i midtpartiet. Liker du det ikke bratt så holde deg unna. Den andre godbiten er fra Monte Spolverino og ned til midtstasjonen på gondolen Val Mastelina. Nesten 700 høydemetre i gles lerkeskog, bratt, men ikke skummelt bratt. Her stopper en fordi beina ikke klarer mer, ikke fordi en ikke tørr. Walter fortalte oss at dette er en favorittene hans, effektivt, og ikke mange spor. Generelt kan det virke som at de fleste som driver frikjøring i Madonna er på snowboard. Utenom de som er nevnt her så vi kanskje en 3-4 andre på brede ski.

God stemning. Bengt Arne Storsveen og Odd Erik Farstad.

Farvel til Madonna for denne gang, men vi tok en dag i Passo Tonale på veien videre. Er som tidligere nevnt på samme heiskort hvis en går for det utvidete kortet, og som når vi var der; fantastisk bra. Toppheisen var stengt dagen før pga mye snø, så vi kom til dekket bord og utrolig bra snø. Men det er en annen historie.

Odd Erik Farstad er ikke den eneste som har funnet duyp snø i Italia denne vinteren. Fri Flyt-redaktør Hans Petter Hval gjorde det samme forrige uke, og kollegene Erlend Sande og Tore Meirik fant de dype, hvite greiene tidligere i vinter

Publisert 3. mars 2014 kl 10.18
Sist oppdatert 3. mars 2014 kl 10.18
annonse
Relaterte artikler
jenter som klemmer og gråter
Knuste alle i Verbier

Hedvig Wessel er verdensmester!

jente med ski
Frikjøringscamp for jenter i Røldal

– Noe eget med den jentestemninga

skikjører som tar salto
Vetle Gangeskar i form

Bestemann i NC i Hemsedal

Høkkers Freeride
Se bilder og resultater fra Høkkers Freeride

Høkkers: – Rekordpåmelding

annonse

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen