Eksamenstid. Skolen er av og på, og plutselig har vi en uke fri. Uskedalen og En midtsommernatts drøm! Jeg og Lars Christian Alexandresen blir rask enige, yr melder plask regn, men 8 timer oppholdsvær om to dager. ”Dette går jo akkurat” blir konklusjonen, og dagen etter suser vi inn i regnbygene over Haukeli.
Vi tar første stopp når vi er framme. Regnet høljer ned og vi ser nesten ikke Øktertindveggen, som inneholder noen av de fineste og vanskeligste rutene i dalen. Skepsisen regner også, siden morgendagen er vår eneste sjangse til å gå på ruta, men konklusjonen blir nok en gang at dette går akkurat. I føreren vår står det at en midtsommernatts drøm tørker raskt, og det stemmer. Rett etter regnbygene slutter elvene å renne ned veggen, vi står bare og ser.
”Rissene tørker jo fortere en bilen din jo!” sier jeg til Lars samtidig som vi setter opp teltene på den idylliske leirplassen, langt fra nermeste gatecrag. Rundt primusen senere på kvelden blir stemningen ganske amper. Begge er ganske nervøse for seriøsiteten på ruten. En midtsommernatts drøm er tross alt en av rutene i Norge med jevnest vanskelighetsgrad. Alle de 10 taulengdene er gradert på 6er tallet hvor to er grad 6+, og cruxtaulengdene er nesten helt i toppen på 7 og 8ende taulengde. Ruten har rapellfester hele veien og ellers ”en velplassert borebolt på cruxet” i følge bladet klatring. Vekkerklokka stilles på 04.45 og vi sovner ikke godt.
Et par timer senere rister mobilen til Lars, og vi finner ut at det ikke er lett å spise risengrøt eller å drikke kaffe under en storvegg. Blikket glir automatisk opp mot rissene, og avbrytes bare for å finne mer mat. Kl 7 er vi igang med anmarsjen, og etter elvevading og motbakkeløp over snø og einer, er vi en snøflanke unna veggen. For å komme opp til innsteget er det en del klyving, vi går på løpende forankring og når innsteget kl 11. Gresshyller og små opptak tar tid.
”Standplass” hører jeg Lars rope en stund etter å ha gått det vanskelige punktet på første taulengden. Etterpå er det endelig min tur, det eneste problem er at veggen har blitt litt varm etter de første timene i solsteiken, og sekken som inneholder blant annet 5 liter med vann. Dette gjør klatringen litt vanskeligere.
Vel oppe på standplass har armene og hodet blitt varmt. Gårsdagen nerver og det meste av usikkerheten er borte, endelig er det min tur til å lede! Taulengden min går opp kaminer og riss, og er kansje den enkleste på ruta, men fortsatt nesten 50 meter lang. Det er baristilstander i veggen, og på den lille gresshylla er det bare å nyte standplassen.
Rett ved siden av hylla starter det vi har gledet oss til. Her starter et nydelig riss som strekker seg de neste 6 taulengdene over oss, hvor det første er finest. Lars får orden på kamkilene og suser velsikret oppover. Risset er perfekt til både jamming og laybacking, Lars prøver det første og jeg det siste. På standplass blir vi enige om at det var dette vi hadde kommet hit for, rissklatring av beste klasse. Neste taulengde er fortsatt et nydelig riss. Litt begrodd men med bestemte tak til hender og sikringer. Utrolig kul svaklatring! Neste taulengde er nesten enda tøffere, hvor risset skjærer igjennom to digre plater. Lars Christian klarer cruxene og blir hengende i standplass før neste kremriss begynner. Her er det ingen andre fottak enn krystallene omkring, risset har blitt grunnere med dårligere tak, og svaet har blitt litt slakere. På bombestandplassen på toppen står jeg å jubler og føler meg veldig fornøyd med noe av den beste klatringen jeg noen sinne har gjort.
Helt siden vi startet å tenke på en midtsommernatts drøm har vi gruet oss til 7ende og 8ende taulengde. Ruta er hardt gradert men akkurat disse to er de vanskeligste og har ligget som et uromoment hele tiden. Taulagsrutinene går heldigvis automatisk og plutselig er Lars Christian i gang med startcruxet. Han har syken med seg, mestrer avstanden mellom sikringene og kommer seg opp den litt dårlig sikra taulengden. Neste tau er mitt og spenningen stiger. Fra hyllen vi står på starter et litt bratt buldreproblem før jeg må krysse en svaplate for å komme til den eneste borebolten på ruta. Syken henger med meg, også etter utallige timer i veggen. Knottetraversen mestres og jeg kan fornøyd klippe meg inn i boltehengeren. Tror aldri det har vært så deilig å klippe en borebolt før. Videre er det bare å konsentrere seg og strekke tauet til toppen før jeg kan lene meg trygt tilbake i en kjempefin standplass, høyt over verden. Endelig føler jeg at vi har sjangs til å toppe ruta, men ”en midtsommernatts drøm” skuffer ikke. De to siste diederne har blitt brattere en de forrige taulengdene og holder fortsatt grad 6. I tilegg har yr.no meldt regn den neste timen, noe som utfordrer oss enda mer. På siste taulengden begynner det å regne, akkurat som yr sa, men jeg kommer meg opp på topphylla hvor rapellfestene er. Etter å ha satt de tre siste kammene i en sprekk begynner jeg sakte å forstå at jeg står på toppen. Lars kommer også opp, vi jubler, og føler oss som konger over verden.
Rappellene nedover blir også spennende siden tauet stort sett vil sette seg fast i alle sprekker og kroker. Vi har veldig flaks og kommer oss akkurat ned før det blir helt mørkt. Beina går i kryss og vi kommer oss til teltene og får lagd oss nattmat. Stjernene svimler og vi slukner i teltet.
Neste morgen går primusen tom akkurat når kaffen koker og når maten tar slutt. Turen gikk akkurat!